Torhild forteller om sitt liv som barne og ungdom, og problematikken «uten» diagnose. Hun ble i voksen alder diagnostisert og forstod hvordan det hang sammen. Her finner du hennes historie. Ă kjenne pĂ„ dette âutenforskapetâ er grusomt og sĂŠrlig nĂ„r det er barn og unge. Det er sĂ„ vanskelig Ă„ forstĂ„ hvorfor og hva som skjer. âAlleâ er med i gjengen, snakker om bestekompisen og har alt det som âjegâ aldri klarte Ă„ etablere. Ă vĂŠre den siste som blir valgt nĂ„r klassen skal velge lag, og forstĂ„ nĂ„r invitasjon til fjas og gĂžy uteblir ⊠det er slitsomt. Som Torhild sier er det enklare Ă„ la vĂŠre Ă„ hĂ„pe og heller gĂ„ sin egen vei. PĂ„ en mĂ„te velge Ă„ stĂ„ utenfor. Jeg ble vel aldri noe âbestekompisâ med noen i min barndom, du vet den som varer livet ut. Det skyldes nok litt mitt eget valg for jeg visste det var ânoeâ med meg. SĂ„ lenge jeg kan huske har jeg kjent at kroppen oppfĂžrte seg andelenes en det jeg sĂ„ hos andre. Som voksen ungdom (25 Ă„r) fikk jeg diagnosen MS og forstod straks hva det var. Jeg var pĂ„ ingen som helst mĂ„te lat eller dum eller treg ⊠bare âbitte littâ syk. Det var pĂ„ en mĂ„te befriende og tryggheten om at min vei er den eneste vei for meg ble bekreftet. Jeg har pĂ„ en mĂ„te stĂ„tt litt alene i dette, og det er i dag helt greit. Grusomt nĂ„r det stĂ„r pĂ„, men i ettertid ser jeg at jeg har gjort det aller beste ut av muligheten. Stolt og sterk đȘđ» viljen er der og da gĂ„r det meste. NĂ„ er jeg pĂ„ ingen som helst mĂ„te bitter pĂ„ dette med âbestisâ, for det er helt klart umulig Ă„ fĂ„ en livslang bestevenn med alle den flyttingen jeg har tatt med meg. Det positive er at jeg er blitt svĂŠrt god pĂ„ aktiviteten flytting đ
Â
Â
Â
Vi har fĂ„tt oss en liten tur i finvĂŠret ⊠Ä som jeg elsker vĂ„ren i nord. Her er det foresten lite vĂ„r ⊠det er vinter til ca kl 15.32 sĂ„ er det sommer. Den varer pĂ„ ubestemt tid og varierer etter dagsform ⊠som oftest er det vinter til kl 13.53 ⊠ja sĂ„nn gĂ„r no dagan đ
Â
Â
Jeg er ogsĂ„ god pĂ„ Ă„ âta meg en turâ nĂ„r det passer sĂ„nn, og i dag ble det en tur. Jeg har flere ganger passert et sted som ser ut til Ă„ vĂŠre et eller en del av et museum. Det ligger i Straumsbukta ca 36 km fra TromsĂž. GĂ„rden heter StraumsgĂ„rden eller Straumen gĂ„rd. GĂ„rden bestĂ„r av flere gamle bygginger bygd pĂ„ 1800 tallet som huset bĂ„de mennesker og dyr. Det ligger idyllisk til nede ved fjorden, og her livnĂŠrte de seg pĂ„ bĂ„de fiske og jordbruk. Museumet var stengt nĂ„r jeg var der ⊠men jeg fant da noe vinduer đ MĂ„ ta turen dit nĂ„r det Ă„pent, sĂ„ her kommer det plutselig mer om stedet.
Â
Â
Trening med Kensi og meg i dag. NĂ„ har der seg slik at hunde kan veldig mye av det jeg Ăžnsker Ă„ fĂ„ til ⊠det er bare det at jeg har problem med Ă„ fortelle henne hva jeg Ăžnsker. I dag knakk vi koden. Hun var helt eksemplarisk i dag. Det var et par andre hunder som tok oppgaven med Ă„ brĂ„ke i dag. Det tok litt pĂ„ damen ⊠det er henne jobb ⊠sĂ„ hun satte seg pent ned ved beinet mitt og sĂ„ pĂ„ ⊠stille. Jeg bare visste det, bombardere henne med inntrykk sĂ„ gir hun opp.Â
Â
Â
I dag var vi et sabla godt team, og koste oss. Knall gĂžy đđ» PĂ„ kurset i dag mĂžtte vi mannen i mitt liv ⊠nesten. AssĂ„ ⊠den barten er bare det skjĂžnneste skapningene som finnes. Seeee pĂ„ den fyren her đ  Â
Â
Â
Takk for i dag gode du, god natt og sov godt  â€ïž
⊠vi hĂžrs âŠÂ
Tusen takk for at du kikker innom bloggen min. Liker du deg her og tror andre kan vĂŠre interessert, setter jeg pris pĂ„ om du deler đ Du finner link til blogginnleggene og film snutter jeg tar pĂ„ turene pĂ„Â Facebook. og  Instagram
Â
