Torhild forteller om sitt liv som barne og ungdom, og problematikken «uten» diagnose. Hun ble i voksen alder diagnostisert og forstod hvordan det hang sammen. Her finner du hennes historie. Å kjenne på dette “utenforskapet” er grusomt og særlig når det er barn og unge. Det er så vanskelig å forstå hvorfor og hva som skjer. “Alle” er med i gjengen, snakker om bestekompisen og har alt det som “jeg” aldri klarte å etablere. Å være den siste som blir valgt når klassen skal velge lag, og forstå når invitasjon til fjas og gøy uteblir … det er slitsomt. Som Torhild sier er det enklare å la være å håpe og heller gå sin egen vei. På en måte velge å stå utenfor. Jeg ble vel aldri noe “bestekompis” med noen i min barndom, du vet den som varer livet ut. Det skyldes nok litt mitt eget valg for jeg visste det var “noe” med meg. Så lenge jeg kan huske har jeg kjent at kroppen oppførte seg andelenes en det jeg så hos andre. Som voksen ungdom (25 år) fikk jeg diagnosen MS og forstod straks hva det var. Jeg var på ingen som helst måte lat eller dum eller treg … bare “bitte litt” syk. Det var på en måte befriende og tryggheten om at min vei er den eneste vei for meg ble bekreftet. Jeg har på en måte stått litt alene i dette, og det er i dag helt greit. Grusomt når det står på, men i ettertid ser jeg at jeg har gjort det aller beste ut av muligheten. Stolt og sterk viljen er der og da går det meste. Nå er jeg på ingen som helst måte bitter på dette med “bestis”, for det er helt klart umulig å få en livslang bestevenn med alle den flyttingen jeg har tatt med meg. Det positive er at jeg er blitt svært god på aktiviteten flytting

Vi har fått oss en liten tur i finværet … å som jeg elsker våren i nord. Her er det foresten lite vår … det er vinter til ca kl 15.32 så er det sommer. Den varer på ubestemt tid og varierer etter dagsform … som oftest er det vinter til kl 13.53 … ja sånn går no dagan

Jeg er også god på å “ta meg en tur” når det passer sånn, og i dag ble det en tur. Jeg har flere ganger passert et sted som ser ut til å være et eller en del av et museum. Det ligger i Straumsbukta ca 36 km fra Tromsø. Gården heter Straumsgården eller Straumen gård. Gården består av flere gamle bygginger bygd på 1800 tallet som huset både mennesker og dyr. Det ligger idyllisk til nede ved fjorden, og her livnærte de seg på både fiske og jordbruk. Museumet var stengt når jeg var der … men jeg fant da noe vinduer Må ta turen dit når det åpent, så her kommer det plutselig mer om stedet.

Trening med Kensi og meg i dag. Nå har der seg slik at hunde kan veldig mye av det jeg ønsker å få til … det er bare det at jeg har problem med å fortelle henne hva jeg ønsker. I dag knakk vi koden. Hun var helt eksemplarisk i dag. Det var et par andre hunder som tok oppgaven med å bråke i dag. Det tok litt på damen … det er henne jobb … så hun satte seg pent ned ved beinet mitt og så på … stille. Jeg bare visste det, bombardere henne med inntrykk så gir hun opp. 

I dag var vi et sabla godt team, og koste oss. Knall gøy På kurset i dag møtte vi mannen i mitt liv … nesten. Asså … den barten er bare det skjønneste skapningene som finnes. Seeee på den fyren her   

Takk for i dag gode du, god natt og sov godt  

… vi hørs … 

Tusen takk for at du kikker innom bloggen min. Liker du deg her og tror andre kan være interessert, setter jeg pris på om du deler Du finner link til blogginnleggene og film snutter jeg tar på turene på Facebook. og  Instagram