Venteværelse hos legen. Jeg kommer inn og det sitter tre personer å venter, to unge og en på min alder. Den ene ungdommen «jobber» med telefonen for å få best mulig selfie. Den andre ser på film, den voksne ser ut til lese noe på telefonen sin. Jeg blir sittende å se på bildene på veggen som er fra lokale steder, gjennomgående blåtoner i alle bildene. Lager liksom en helhet og en form for ro i rommet. Det kommer inn en person til, finner seg en stol, setter seg og på tur ned i stolen finnes tlf frem. Personen ser litt rundt seg, vegger, stoler, ned i gulvet og så på tlf. Jeg forsøker å møte blikket, har «tatt på» et vennlig lite smil …
Statens vegvesen. Venter på elev som er på prøve. Det er betraktelig større gjennomtrekk her og allikevel registrerer jeg akkurat det samme her. Svært få som ser menneskene i rommet, møte blikk … de registrerer nok helt sikkert at det er andre individer i rommet … men «vi» er ubetydelige. Det ser ut til at når rompe senkes ned mot stol, går tlf opp.
Det er noe i disse betraktningene mine som skremmer meg litt. Og jeg opplever de også ute på tur. I møte med andre på stien/veien liker jeg å møte blikk, kanskje et nikk og et forsiktig smil, tilkjennegi at jeg er et menneske som setter pris på andre. Er det jeg som er helt utafor og bør snakke med noen, eller er vi blitt for «mobil-isert»? Jeg savner av og til dette nonverbale språket som blikk kontakt kan medføre. Er smil eller et nikk.
En herlig ung sjåfør er sendt ut på veien på egen hånd i dag. Strålende fornøyd etter en kjøretime på forhånd som ble fryktelig rar. Etter bestått førerprøve var det lykke ønskninger, tusen takk og kjør nå fornuftig. Det tror jeg denne kommer til å gjøre, har fått en veldig godt inntrykk og brukt positiv respons i undervisning så mye som mulig. Et annet element i “meg” er humor, og når eleven ser det komiske i en litt vanskelig situasjon er det straks litt enkelte å angripe alvoret.
Jeg var innom butikken like ved vegvesenet for jeg dro hjem og når jeg kom ut stod eleven å ventet og forsette takkingen og roste meg for alt og litt til. Husk å behold humoren din var det siste jeg hørte før jeg ruslet til bilen. Det ER gøy med tilbakemeldinger og det er viktig også for læreren. Tallene sier litt, men den gode samtalen med eleven gir så uendelig mye mer på tilbakemeldings siden for meg. En riktig fin dag på jobb 🙏🏻 Kjenner at jeg er flink i jobben og trives med disse herlige folkene jeg jobber med.
Plan for ettermiddagen … tja minst mulig etter tur med søtnosen min. Hun har fått noen timer alene i dag og er helt klar for ut å lufte mor nå.
Ha en fredlig og god ettermiddag ❤️
… vi hørs …
Tusen takk for at du kikker innom bloggen min. Liker du deg her og tror andre kan være interessert, setter jeg pris på om du deler 😌 Du finner link til blogginnleggene og film snutter jeg tar på turene på Facebook. og Instagram
Om 14 dager står disse på senen på Ekebergsletta, da er vi der Eirin 💃🏻 … og tiden går bare så vanvittig sakte 🥴🤘🏼
Jeg er enig med deg. Denne teknologien er slett ikke bare positiv. Noen ganger hadde værden vært bedre uten mobiltelefon og denne akutte tilgjengeligheten som har blitt i samfunnet.
Det skumle er at vi blir revet med og ender fort opp der selv. Husker, og det er bare få år siden, at vi gikk på besøk uten å avtale tid. Passet det dårlig, tok vi turen en annen gang. Ære være teknologi og enkelte løsninger, så er det vi som brukere som kan og må sette grensene. Ut på tur med tlf på flymodus (bilder 😁), så har jeg den, om jeg må ha hjelp underveis.
Ha en strålende fredag og riktig god helg 🕊️