Det er en helt naturlig greie å spørre om hjelp … til sånn litt vanlige ting. Flytte noe småtterier, lappe litt klær, «dagligdagse» saker og ting. Så komme det til det punktet at jeg trenger hjelp til mer, de greiene som kan finne på å koste dersom jeg må leie inn folk til dette. Nå må jeg si med det samme, at dette gjelder på ingen måte meg akkurat nå … men jeg har fundert litt på dette fra tid til annen. Denne gangen kom det opp fordi jeg har en bekjent som trenger hjelp, og da mener jeg hjelp, for å få fikset noe greier har gjort nettop det. Spurt om hjelp.
Altså … å be om hjelp kan ha en høy terskel for mange av oss. Jeg kan fort tenke at de har sikkert mer en nok å gjøre, så jeg lar være å spørre. Da fratar jeg deg retten til selv å bestemme om du vil hjelpe. Og på sammen måten sier jeg «si fra om jeg kan hjelpe» uten at jeg får spørsmål. Jeg vet at du trenger litt hjelp, og kan fort bli lei meg for at du strever alene. Og jada, jeg strever alene jeg og. Når det kommer til de «større» sakene, som kanskje innbærer at jeg trenger faglig hjelp, blir jeg tilbakeholden og tenker du skulle vel egentlig hatt betalt for dette. Og når min økonomi tillater at jeg kun «tenker på å gjøre noe», sier min samvittighet at jeg lar være å spørre. Igjen fratar jeg det rettet til å bestemme selv om du vil hjelpe meg med problemet mitt. Jeg vil på ingen måte legge ekstra jobb til det du har fra før .. tenker jeg. Ja, og hva vet jeg om hva du har å gjøre, og du sa «bare spør»
Å spørre om hjelp har en 50/50 % sjanse for ja eller nei. Det er her det blir komplisert. Et ja, kan fort betyr at jeg på en måte står i gjeld til deg. Nå må jeg gjøre noe for å kompensere dette. Det kan også være at dette blir litt stort og det er vanskelig å få hjelp. Da er det igjen tilbake til meg selv, å spørre er tøft for om jeg blir avvist kan det bli vanskelig å spørre igjen. Det handler på ingen måte om deg som tar ansvar for det selv å sier nei, det handler om meg og følelsen av at jeg står fast.
Den følelsen må jeg ta helt og fult ansvar for selv …
Det er en ufarlig øvelse å «be om noe», det er en stor øvelse å ta imot hjelp eller takle avvisning.
Det skal på ingen måte være enkelt det her 🦉
Ha en stålende lørdag ❤️
… vi hørs …
Tusen takk for at du kikker innom bloggen min. Liker du deg her og tror andre kan være interessert, setter jeg pris på om du deler 😌 Du finner link til blogginnleggene og film snutter jeg tar på turene her: Facebook og Instagram
Skjønner så godt hva du snakker om. Dette er ikke enkelt. Har sjøl et gedigen prosjekt, så stort og dyrt at det bare ligger i tankene. Og gnager. Men spørre… nei, jeg tar valget for andre og ikke spør. Så dette er ikke enkelt, nei.
Husk på at det er gull å få et svar. 50/50 om det blir ja eller nei. Det er når jeg får et tja og jeg håper på hjelp … i det uendelige at jeg blir lei meg. Det er ofte ikke “farlig” å spørre, og er du forberedt, er begge svarene helt greie.
Prøv og øv, du kan bare bli bedre på øvelsen.
Hvis det er folk jeg kjenner godt så tenker jeg at vi hjelper hverandre. Det trenger ikke å være på samme måte, så jeg føler aldri jeg skylder noen noe. Noen kan hjelpe meg med noe praktisk, fysisk, og jeg kan hjelpe med noe mentalt tilbake. Tenker at det må kunne være sånn med venner. Jeg er ikke redd for å spørre. Har heldigvis en handy mann hjemme, men måtte jeg spurt andre så hadde jeg gjort det, og tenkt at jeg kunne sikkert hjelpe på en annen måte med noe annet, når det en gang måtte passe sånn 🙂
Og der er slik det burde være. Av og til er det vanskelig å spørre … du vet noe med selvtillit og troen på at det er greit å spørre. Jeg vet, at noen heller sliter selv, og “tørr” ikke spørre. For meg er det ganske enkelt .. det er 50/50 om jeg får ja eller nei, og det er helt greit. Å “ikke passe inn” er kanskje det største problemet for mange, de hører ikke til … og ja, jeg har vært der. Det er tungt.
Nå gjør jeg det jeg kan, når jeg får følelsen av at jeg kan bidra, å tilby … på en vennlig og respektfull måte. Vil gjerne at alle skal ha det greit.