Se tilbake ... er det lurt?

La meg tenke 🤔 Ja, selvfølgelig 👏🏻 når det er gode minner som hentes frem. Jeg har et mål om å leve på en så god måte for meg selv og andre at jeg aldri trenger si jeg er lei meg for noe jeg har gjort eller sakt. Og skulle jeg “trå feil” skal jeg omgående gjøre opp for meg. Så skjer “ulykker” av og til … jeg er bare et menneske og da må det dessverre forventes. Jeg er i utgangspunktet et ja-menneske og forsøker å finne noe positivt i det som skjer rundt meg og kanskje være det positive når det er behov for det. For å planlegge fremover må du alltid vite hva du har bak deg … sier jeg til elvene når vi øver planlegging av kjøringen. Det gjelder også i livet tenker jeg. Jeg samler på gode minner, bruker erfaringer og tenker det er en god måte å “angripe” livet mitt fremover.

Nå som vær og vind herjer rundt husveggene og turene våre er hyppige og svært korte, fant jeg etter siste turen i går kveld frem noen bilder.

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Alta ble mitt lille paradis i litt over to år. Det var en befrielse å komme “hjem” …. eller i alle fall nordover etter at jeg nesten hele livet mitt har bodd sør for Dovre og like lenge lengtet nordover igjen. Det nærmeste jeg kom å kjenne på “hjemme” var årene jeg hadde i Kristiansand. Helt ute i havgapet … sjøen, himmelen, vinden og måkene 🎶 Jeg har lyst å fortelle litt fra denne perlen, neste så langt sør som du kommer. Jeg var både full jobb og utenfor arbeidslivet som ufør der nede. I Kristiansand fant jeg Blå kors … jada, vet det finnes ca over hele landet. Den avdelingen i Blå kors jeg ble kjent med var Barnas Stasjon og her var jeg frivillig eller tidgiver som det heter i Blå kors.

Hva er så Barnas Stasjon? Kort fortalt er det et tilbud til barnefamilier som har det vanskelig og sliter med å få hverdagen til virke. Tilbudet er variert og tilpasset etter beste evne til hver enkelt familie. Det er veiledning for foreldre, varierende tilbud til barna, mødre grupper, fedre grupper, turer, besøk på forskjellige tilbud, middag samling og mye mer. Vil du lese mer finner du det her

Det jeg lærte som tidgiver, å være på Barnas stasjon, er enormt mye mer en jeg noen gang klarte å gi tilbake. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg fikk være med på alle disse flotte møtene med forskjellige mennesker. Mange har satt seg i hjerte mitt og jeg teker ofte på alt det vi fikk til sammen. Jeg lærte at å være et medmennesker er mer en å fysiske “trå til” når det er behov. Det kan like gjerne være å bare gå en liten tur sammen, uten å snakke … bare være og kjenne på felleskapet, tryggheten med å være sammen. Et vennlig smil når du kommer å hilser på, et glass saft eller en kaffe og kanskje er det middag vi har planer om. Det var helt herlig å se forventningen i ansiktet på barna når de stormet inn til middags samlingen – “Hva skal vi ha til middag i dag?” og iveren i leken når vi var ferdig med middagen. Hjelpsomheten i barn som av og til ble misforstått i sin iver, og ting og tang gikk litt over styr. Å jada, jeg savner akkurat disse herlige møtene som vi fikk hver eneste gang jeg var der. Jeg har en stund gått å fundert litt på om akkurat dette konseptet kan være noe for byen min, Tromsø. Tror jeg må gjøre litt med den saken, for at tilbud ville bli godt mottatt og være nyttig her som i Kristiansand er jeg hellig overbevist om … tja …. noe å tenke på.

Tur i skog og mark.

Jeg hadde også mange fine turer med hundegruppe både i nærmiljøet og litt utenfor kjente stier. #livetmedhund er vel trolig det mest brukte hashtaget i min Instagram. Det er noe med å ha en lite firbeint tukompis som sørger for at all slags klær og gode sko blir brukt. Pia – mi kom til meg når hun var 6 mnd og vi hadde drøye 8 år sammen. Hun fikk kreft og det var ingen garantier for at dette ville bli bra etter en eller flere operasjoner. Jeg bestemte meg etter mange samtaler med vetrinæren, at hun skulle få slippe. Det er trolig DEN værste dagen i mitt liv.

Å flytte rundt om i landet er blitt en “livsstil” for meg, ser det ut til … og hun var med på alt. Like blid og fornøyd 🐾 Som nevnt ble det tur både høyt og lavt, på egen hånd og samme med turvenner. En periode i livet mitt var dagen så strukturert som det er mulig å få det. Våkent rundt 7, Pia-mi kom å vekte meg, spiste frokost, på med turtøy og ut på tur. Da ble altså “arbeidsdagen” min å være ut på tur. Etter middag var det som oftest ut med venner på tur, før vi tok kvelden. Høres kanskje kjedelig ut … og det er vel livet i perioder, men jøsses som jeg koste meg. Etter to år ble det ny liten pelskling, og det er noe av det lureste jeg har gjort.

Skulle gitt ganske mye for å ta opp igjen den rutinen. Joooooda, trives i jobben og koser meg nå som jeg endelig er i 9000 byen min, med elver og kjøring … men gi meg muligheten og det blir en heftig reiseblogg med fokus på fremkommelighet for “funkiser”. Skulle veldig gjerne laget nettopp det, dra rundt og finne gode turer og fritidstilbud for funksjonshindrede. Viser at det er mulig å lever et fritt og kreativt liv i naturen, uansett hvordan “formen” er. Lage en turbok … kanskje 🤔 tips og gode råd …