Først og fremst må jeg si at jeg har en fantastisk liten frøken som er mitt alt når det kommer til hund. Kensi er en smart og aktiv frøken … det har jeg hørt er en dårlig kombinasjon, men vi får det til å funke for oss. Hun er lærevillig og vil hele tiden fornøye meg … og litt til. Kan bli hektisk og travel når vi trener og hun lager av og til egne løsninger på problemene … morsom å jobbe med.  

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Det er når disse minnene dukker opp på Facebook at jeg kan kjenne denne litt god/vonde følelsen av savn. Jeg vet også at det vil komme til gjenta seg hver gang jeg skaffer meg en ny hund, men mitt hus er bare en oppbevaringsboks for meg uten hund. Det blir et hjem, med hund 🥰 Savn og det å kjenne på det litt vonde, og uttrykke det, er noe vi … jeg kanskje kan bli bedre på. Det er godt å snakke om den eller de en savner, og godt å kjenne litt på følelsen av ubalanse. Det er nå en gang slik at det sikreste med livet er at det tar slutt. Nyte det vi har, gjøre som dyrene – lever her og nå. 

FB er så grei at jeg får disse varslene om alt som har skjedd for både dager og år siden.

Akkurat nå er det Pia-mi det dreier seg om. Hun var altså en utrolig god og snill lita frøken med sine helt merkelige nykker. Jeg har ofte lurt på om hun viste hva hun betydde for meg. Vi hadde turer der vi bare gikk, turer vi ruslet, turer vi strevde oss igjennom og turer med gode lange pauser der vi delte eple mitt.

Det pussige var at om jeg stoppet og kikket litt, fotograferte eller bare hadde en pust i bakken var hun i nærheten, men uten å være helt nær meg. Om jeg så tok av sekken kom hun til meg, satte seg pent ned foran meg og stirret opp på meg. Det stod liksom “eple?” i øynene hennes.

Det er vel ingen i denne verden som vet mer en Pia fikk med seg om meg. Jeg hadde det gøy med henne, jeg kunne blir så eitrende forb 🤬 på henne, jeg lo med henne, jeg gråt med henne og jeg var der til hun tok sitt siste sukk. Det savnet er vel trolig det aller værste jeg kan tenke meg.

Om jeg savner menneskene mine er de en telefon, en biltur eller flytur unna og jeg kan være med de. Vi er sammen og hygger oss, prater og løser verdensproblemer. Det er et savn alle forstår, kan forholde seg til og sette pris på … men hunden … eller katten, rotta, hamsteren, hesten … som alltid lytter og bare er for deg … det er en annen ting. Så er det gøy med disse minnene også.

Den der hårballen jeg fikk nesten 10 år med, var noe for seg selv. Jada, det sier alle om sine og da vet du hva jeg snakker om. Hun ble nappet og det gjorde jeg selv. Hun protestert litt … men når vi kom i gang, seig hun sammen og bare nøt pleien.

Hun elsket å plukke bær selv, gjerne fra bøtta mi. Det gikk i blåbær, bjørnebær, bringebær og multer om vi fant det, så var hun altså svært glad i eple. Jeg har vansker med å svelge epleskall så det ble hennes i tillegg til skrotten. Når hun var ferdig med skrotten av eplet lå det alltid igjen steiner fra kjernen + stilken.

Morsom frøken, som måtte få slippe så alt for tidlig 💔 Gode minner som gjør litt vondt … og sånn må det bli. Nå skal Kensi og jeg trene litt slik at vi blir best mulig til utstilling førstkommende helg … å det er noe jeg gleder meg litt avmålt til skal sies. 

Ha en strålende mandag der du er ❤️

… vi hørs … 

Tusen takk for at du kikker innom bloggen min. Liker du deg her og tror andre kan være interessert, setter jeg pris på om du deler 😌 Du finner link til blogginnleggene og film snutter jeg tar på turene på Facebook og  Instagram