Et innlegg på Fb, fra en riktig fin fyr fikk meg til å kjenne smilet langt inne i hjertet. Vel litt av historien før, jeg har slitt litt med å finn roen etter at jeg flyttet til Alta. Joda, jeg hadde det helt greit i Alta, en herlig jobb, en herlig arbeidsgiver, dyktige og gøyale kolleger, et nydelig sted å bo … men, som mange opplever med Alta så er det en smule vanskelig å komme i kontakt med folk der. Det ble ensomt og litt redd for å bruke opp de vennene jeg hadde, ble det en del turer på egen hånd. Det er greit og jeg har det veldig godt på tur alene … men for å være ærlig var ble det en tanke ensomt også for denne einstøingen. Innlegget jeg referer til er nettopp dette med å være innflytter i Alta.
Det er en merkelig, søt by, trivelig og på en måte kald. Jeg har altså ikke helt feil oppfatning av denne rare, koselige og på sin egen måte sjarmerende byen. Det var akkurat dette han pekte på i sitt innlegg 🤗
Så gikk turen til Tromsø, endelig. Det første året her ble … hm … la meg bare kalle det komplisert, ble for mye Jeg bestemte meg for å ta jobb i Honningsvåg og hadde virkelig tro på at dette skulle bli bra. Når jeg ankom Honningsvåg, og fikk oversikt over bolig og arbeidssted var jeg sjeleglad det kun var en periode jeg skulle være der. Det ble i tillegg litt korter en planlagt og det er helt greit.
Tilbake i Tromsø akkurat i tide for sommer og lange fine turer med turister. Har storkost meg på veien i både kriker og kroker. Det gode liv spør du meg.
Litt fast forward – har bodd i Storbakkvegen siden september, har fått sånn akkurat passe orden på bolig. Det er så utrolig godt å ha dette lille krypinnet der jeg kan gjøre akkurat som jeg vil, uten å kjenne på at jeg mangler noe eller gjør noe “feil”.
Iver`s eller Gul IVER som han heter er blitt min aller beste venn i verden. Han bærer alt jeg trenger hjelp til, hører aldri klaging eller mas. Liker han ja 🥰
Etter noen dager i København, med blant annet bake pepperkaker sammen med Eirin måtte jeg ta fatt på pepperkaker når jeg kom hjem. Å lage noe, om det er mat, kaker eller strikketøy syns jeg utrolig givende, og gjelde andre med “pusleriene” mine gir det meg utrolig mye tilbake. Kanskje derfor jeg trivdes så utrolig godt som miljøterapeut både i Barnas Stasjon og i Home Start Familiekontakten. Nuvel, gode minner og opplevelser som jeg alltid vil ha med meg.
Inn mot julen fant jeg gleden av kake, nisse, pynte med lys følelsen igjen. Å pynte før guttungen kom var gøy, og selv om det var beskjedent ble det jul i stua. Og jammen ble juletre. Når er pynten og alt stasjet sekundert, god tid til bare «ingenting», være sammen … putte gode minner i minneboka er absolutt det viktigste.
To jenter som fant tonen igjen straks de så hverandre 🐾🐾
Julaften i pysjen og tøflene, god mat … alt for mye mat og hauger med snop … perfekt. Planen var hvalsafari 2 juledag, kansellert pga vær. Helt greit … mye mat igjen 🥴 Fikk ny tur 1. nyttårsdag.
Besøkte en av de mange same campene i distriktet, matet rein og var med på sledetur. Vi var innom Akvariet og så mating av sel. Opp med Fjellheisen der vi fikk et magisk nordlys, selv med lys forstyrrelse fra byen.
Vi holdt oss hjemme på nyttårsaften, så masse penger gå i lufta 🫤🙄 og koste oss med mer mat 🤣 Bikkjene tok det helt greit. Mia sov og brydde seg ingenting. Kensi var litt urolig nå hun så blinkene, men smellene gikk helt greit.
Hvalsafari med båt til Skjervøy 1. nyttårsdag ble en riktig fin tur. Vi var på vannet, som vi begge elsker, og vi fikk se hvalene vi kom for …. OG SELVFØGELIG 🤬 klarte mor å IKKE filme den som var helt inne ved båten vår. Samme samme, vi fikk se 3 typer hval – knølhval, spermhval og spekkhogger. For en herlig opplevelse.
Så ble det stille … guttungen dro hjem igjen, Kensi og mor er “alene” igjen. Det blir bråtomt og lille frøkna mi vandret litt rundt å lurte på hvor Mia var blitt av. Hun lærte av Mia at det er helt greit å ligge på sofaryggen bak mor. Søtnosen min.
Det skulle egentlig være full fart på jobb igjen på nyåret. Jeg har vært hjemme i 3 uker nå og testet ut litt medisiner. Nå kan det se ut til at jeg har landet og fått noe som virker. Litt skummelt, men må bare krype til korset og peise på. Det som er hefte er at jeg fikk litt bivirkninger … nå kan det se ut til at det roer seg og jeg er klar for jobb igjen.
Ha en god natt ❤️
… vi hørs …
Tusen takk for at du kikker innom bloggen min. Liker du deg her og tror andre kan være interessert, setter jeg pris på om du deler 😌 Du finner link til blogginnleggene og film snutter jeg tar på turene her: Facebook og Instagram
fine, koselige bilder, irene.
Tusen takk for trivelig tilbakemelding. Det varmer.
Hei og godt nyttår!
Et koselig innlegg med flotte bilder til. Godt du har fått en medisin som virker – så får bivirkninger være bivirkninger –
Lag deg gode dager sammen med Kensi.
Tusen takk for koselig tilbakemelding, det varmer.
Det er en enorm terskel å komme over med disse bivirkningene. Har alltid tenkt at jeg kommer over denne gangen også … men nå er den tiden forbi. Jeg må bare høre på doktormannen 🥴
Ha en riktig fin dag.
Kan jeg spørre hvilken medisin det er? Selv går jeg på Lyrica….
Prøvde den men ble helt ko-ko av den. Svina rundt som en full sjømann 😳 smertene og spasmene var like trasige. Nå kan det se ut til at Neuronrin hjelper litt mer, og den værste sjanglinga har lagt seg 😄 Håper det fortsetter på denne måten.
Jeg bodde i Alta i 3 år. Likte meg nordpå 🙂 Kjempefine bilder du hadde her 🙂
Tusen takk, hyggelig at bildene er likt 🙏🏻
Jo, jeg syns Alta er en fin plass, likte meg godt både med vær og tur forholdene der. Det ble bare litt «ensomt» å flytte dit alene. Skulle det by seg en anledning er jeg på ingen måte fremmed for å være der en lengre periode igjen.
Ja Lyrica er den som hjelper meg. Neurontin var den som gjorde meg rar…. Blei deprimert av Neurontin – så gjekk det noen år før jeg prøvde Lyrica – og den tok meg til nye høyder for å si det mildt… og jeg tåler IKKE gå over 175 gram Lyrica. Kroppen/hodet vil ikke det. Men der jeg er nå – funker den godt, men har lyst å trappe ned – men da siger bare nervesmertene på… så foreløpig er jeg fanget der. Godt når man finner det som kroppen og hodet tåler.