Om spørsmålet ble stilt til Kensi i dag, ville hun trolig svart at hun ønsker seg en annen matmor denne morningen 😂
Det ble veldig mye bedre når vi kom oss ut. Null problem og runden gikk helt greit. Morsomt utrykk på henne når hun fikk på frakken 🤭
Hva ønsker du deg? er alltid spørsmålet til bursdag eller jul. Ja og selvfølgelig spør jeg det samme spørsmålet. Jeg syns alltid det er vanskelig å svare på. Jo, jeg vet hva jeg ønsker meg, og det er ingen harde eller myke pakke for min del.
For meg er det minst like viktig å få noe du vil gi meg. Det er tanken som romsterer i deg, når du planlegger hva du vil gi meg som er gull verdt for mitt vedkommende. Det vil da si at, om du lager, finner noe du selv har som du tenker jeg kan ha nytte av (jeg elsker gjenbruk) eller deler din tid med meg er jeg strålende fornøyd. Når et menneske tar seg tid til å være sammen med meg, har jeg fått en verdifull gave.
Hørte på radioen for en stund siden, en litt uoffisiell spørreundersøkelse, at majoriteten av lytterne mente man skal avtale besøk hos venner og familie. Dette er litt trist syns jeg, for er det en ting jeg setter umåtelig stor pris på, er det besøk. Og skulle du bare svinge innom, er det alltid tid til en prat og kanskje en kaffe. Det fine med slik uventet oppmerksomhet, er at det oftest er meg besøket kommer til, og ingen forberedelser er forventet. Det er mennesker som vil treffe meg, uten at det må være «høytidelig» på noen måte. Det er også slik at passer det dårlig, og jeg sier fra om det … ja så tar vi det igjen en annen gang … DET skjer så godt som aldri.
Jeg ønsker meg tid tid til samvær, tid til å se hverandre og kanskje bli litt bedre kjent …
I arbeidslivet er jeg ufør, og jobber litt når det er behov for meg. Det er en grei ordning, når kroppen fra tid til annen tar egne avgjørelser om hva jeg får til. Det er når jeg «blir» hjemme at overskudd av tid kan bli problem. Det er måte på hvor mye tid jeg bruker inne, når været er brukbart ute. Og heldigvis har jeg et alibi for å «renne» på dør, Kensi må luftes … ofte, og gjerne litt lengre turer når det passer slik.
Over til noe helt annet … tiden leger alle sår, er det mange som sier. Nei, det stemmer dårlig. Det er mulig tid er et slags plaster, men såret er der og noen lukkes aldri. Joda, det blir lettere … men jeg kjenner at spørsmålet om «jeg gjorde alt jeg kunne» tilbake. Jeg gjorde det jeg kunne, det er helt sikkert … men jeg lurer nå på det allikevel. Hva? Jeg mistet Pia mi for noen år siden, og jeg syns det er vanskelig, kunne hun kanskje blitt frisk og fått noen år til? Til syvende og sist var det svært usikkert om hun ville bli bra, og ingen kunne garantere at hun var smertefri. Nei, nå må jeg slutte, det var rett, hun måtte slippe. Nå skal jeg bruke TID på verdens nydeligste, rareste, søteste, mest irriterende, flinkeste prinsessa mi. Hunden har heldigvis svært lite greie på tid … tror jeg, alltid glad nå jeg kommer hjem.Vi knusekose oss ute på tur. Hvem vet … kanskje blir det en «bartesøster» på Kensi en gang. Nå er det hun(d) og jeg, partners in crime 🐾
Go mada, kos dæ ❤️
… vi hørs …
Tusen takk for at du kikker innom bloggen min. Liker du deg her og tror andre kan være interessert, setter jeg pris på om du deler 😌 Du finner link til blogginnleggene og film snutter jeg tar på turene på Facebook og Instagram
