Jeg har et lite nurk som … plutselig er blitt et ganske “stort” nurk … ja dyret mitt. Blitt ei flott frøken i sin N´te trassalder. Hun er alltid blid og tenker at alt jeg sier betyr “flott dette fortsetter vi med” … et nei fra meg høres ut som “stå på” i hennes hode. Nå har jeg funnet ut at jeg må bruke all takt og kløkt jeg har for å unngå NEI og heller overbevise henne om at mitt ønske er absolutt det morsomste som finnes i verden. Om hun gjør dette vil livet bli perfekt. Ja, og hvem var det jeg skulle lure tror du? Hun har gjennomskuet meg så grundig Vi nærmer oss sakte men sikkert et slags mål. Hva er det? Vi må bli bedre på en nogen lunde fornuftig oppførsel nå vi ser og skal passere andre hunder. Dvs, vi får det greit til om de andre viser lite interesse, da kan vi tillate oss å gå “ganske” pent forbi. Men skulle disse andre dyrene forsøke å gi uttrykk for at de på noen som helst måte har eierskap til denne veien er det kontant tilbakemelding. Og dæ .. som hun sier fra. Som nevnt, vi øver og blir stadig bedre … når disse bedårende øyene treffer meg blir jeg ubehagelig myk i knærne 

Så … panikk. Vi har etter alle kunstens regler byttet mat nå, blandet og fått en varsom overgang og det kunne se ut til at det skulle gå greit. Ganske snart merket jeg at hun brukte lenger tid på maten. Tidligere hadde hun panikk for at maten skulle bli borte, og jeg var bekymret for at matskåla skulle forsvinne i øvelsen “spise mat”. Hun slukte alt. Nå har jeg registret at hun spiser sakte, tygger perlene og bruker enormt langt tid til henne å være. I dag, etter frokosten som hun forøvrig spiste bare litt over halv porsjon av, kastet opp. Det liker jeg dårlig. Har kommet frem til at i morgen blir det full fart på butikken for å finne et annet merke fór å teste. Jeg er svært fornøyd med at hun spiser saktere, men at hun kaster opp igjen liker jeg dårlig. Når det er sakt, det er ingen endring i aktivitetsnivået, pågangsmot og vilje. Kanskje er det noe forbigående som “traff” henne.

Vi gikk oss en grei tur i dag, og selv om det er yr i luften, var det greit med folk. Nå er gang og sykkelveien så godt som bare, men skiløypa og stiene rundt er fortsatt utilgjengelig for meg. Så vi trasket i vei mot bukta og litt rundt om der. Herlig å gå nå, kjenner at beina er så godt som “tilbake til normalen” … ja eller sånn at det er greit å gå uten for mye “onter”

Før vi avsluttet vår aktive dag, hadde vi date med naboen i garasjen. Her skal det oppdras på høyt nivå. Kensi har vært litt eplekjekk mot den litt mer voksne damen, men i dag ble hun satt på plass. Godt å se at hun aksepterer sin rang og allikevel “prøver” seg.

NÅ … God natt

… vi hørs … 

Tusen takk for at du kikker innom bloggen min. Liker du deg her og tror andre kan være interessert, setter jeg pris på om du deler Du finner link til blogginnleggene og film snutter jeg tar på turene på Facebook. og  Instagram