Så til det jeg tenker litt på. I går, 8. mars, kvinnedagen … jeg så mange som gratulerte med dagen, demonstrerte, sang, holdt taler og markerte dagen. På div sosiale media strømmer det på med markeringer … jeg hadde ingen. Ja, det er fortsatt mange kamper i forbindelse med kvinner og spesielt forskjellsbehandling i arbeidslivet. Jeg kjemper på et vis hver dag for dette. Vi har tariff og er på den måten sikret lik lønn. I et mannsdominert yrke er det lett å bli sett på med andre øyne både fra ledelsen og kollegaer. Vet, for jeg merker det. Så kommer min lille tilleggskompetanse inn, jeg har en defekt som hindrer meg i helt full deltakelse i jobb. Det er dessverre lett å glemme for mine overordnede og jeg jobbe med meg selv for å si fra. Det er et vanskelig punkt for meg. Jeg føler at jeg «syter» litt når jeg sier fra. Det er så feil som det kan bli, for jeg må jo sette grenser for hva som er akseptabelt for meg. Det som kanskje er problemet er at jeg opplever en form for motstand (oppgitthet) når jeg sier fra. Jeg er blitt problem … og så! Dette er det jeg som tolker, det høyst sannsynlig en annen melding avsender gir. I en travel hverdag er det fort gjort å bli «stressa» det forstår jeg … da er det greit å tenke at det var saken som var problemet. Jeg har gjort mitt: sakt fra.
Da er greia, når jeg nå lot være, helt bevist å legg ut noe som helst om kvinnedagen … er jeg da «helt utafor»? Og om jeg nå er det, så skal jeg alltids klare å leve med det. Jeg har nok med meg selv i perioder 🫶
God søndag 
Det er da helt lov å ha nok med seg selv i perioder!
Jeg skulle vært på torget i går, hørt appeller, gått i tog deltatt på arrangement i. Ja, hele pakka. Jeg tror og jeg var savna av flere når jeg ikke dukket opp. Det forventes at den kvinnelige lederen i det lokale Rødt stiller på slike dager.
Og ja, det var helt klart planen. Pakka veska og dro av sted.
Skulle bare en tur utenom en gammel far med kamferdrops, hente inn avisene og ta en kjapp kaffekopp først.
Der møtte jeg hjemmetjenesten, og ambulansen. De mente faren min trengte en sjekk på legevakta. Så da ble det en tur på legevakta først – og så en tur til ut til faren min. Drikke kaffe, observere, lage middag, være der. Det å være innafor.
Men så til det jeg egentlig grep til tastaturet for å kommentere. Jeg forstår så utmerket godt hva du mener med å ha “defekter” som gjør at man ikke kan delta fult på jobb, jeg har og vært der. Ville ikke være til bry, så jeg sa ikke fra. Eller de visste vel om “defekten”, men det var liksom min greie. Noe jeg måtte ta hensyn til uten at arbeidsgiver behøvde å tenke på det føltes det som. Sikkert, som du sier, bar noe jeg følte.
Jeg møtte til slutt veggen. Ikke bare en gang, for jeg krabbet meg jo tilbake på jobb, muligens litt for tidlig. Eller ikke muligens. Litt for tidlig.
Nå er jeg ufør. Jeg burde sagt fra mange ganger før det gikk så langt.
Det er lov å sette seg selv høyt oppe på prioriteringslista.
Tusen takk for tilbakemelding, setter stor pris på deg.
Håper det går greit med far, det er så innmari håpløst når det skjer noe med våres folk.
Jeg er ufør og har 100% om jeg vil. Så, i møte med arbeidsgir sier jeg dette nesten først. Jeg vil gjerne jobbe, og arbeidsgiver nikker og sier; ja det skal vi få til. Så går jeg ut døra og med meg blir alle gode hensikter fra arbeidsgiver. Jeg skal nå ta saken opp en gang til med sjefen, så får jeg høre hva han tenker. Det som er fint er at det er ledig stilling som turbilsjåfør i hele norge. Jeg er flyttbar for en periode, så får jeg vende tilbake når nordlyset setter inn igjen.
Igjen; tusen takk for gode ord
Ha en riktig fin søndag kveld.
Jeg er ikke SÅ opptatt av den dagen for å si det sånn. Jeg tenker at vi må jobbe med det hele tida, akkurat som Valentines ikke er eneste dagen man skal være glad i folk. Litt hele tiden bedre. Si fra om både det ene og det andre. Man må ta hensyn til seg selv. Jeg har strukket meg mye lenger enn jeg skulle innimellom. Har vel knapt hatt fraværsdager i mitt arbeidsliv, før jeg nå ble 100 prosent sykmeldt. For å faktisk TA litt hensyn til meg selv. Finne ut av hva som trigger hodepinen. Jeg tror du gjør helt rett i å ta hensyn til deg selv ja. Og også å SI FRA på jobb, når det faktisk ikke går. Jeg tror også vi TROR mye mer om hva andre tenker, enn hva som faktisk er fakta.
Ha en fin dag 
Tusen takk. Ja det er så rett det du sier. Jeg kjenner igjen det meste, og vet jo alt dette. Så skal jeg, og det tror jeg gjelder deg også … vøre sånn flink pike som bare står på og kommer over det. Et annet problem for meg er at det virker som de ikke helt forstår hva jeg har med meg i livet … for jeg ser jo så godt ut.
Lett å løse og allikevel vanskelig.
Takk for tilbakemelding, setter stor pris på det.
Ha en fredelig og god kveld.
Kjenner meg igjen i dine tanker. Jeg er egentlig ikke opptatt av akkurat den dagen…. vi kjemper jo regelrett hver eneste dag, tenker jeg… men det finnes så mange slags dager… og det at dager blir markert er flott det… men jeg er ikke med der.
Helt ening og jeg setter stor pris på alle som står frem i kampens ånd. Så er det oss som gjør den daglige jobben i denne ånden de representerer og sammen gjør vi jobben.