I 1989 fikk jeg diagnosen MS, jeg slet i mange år med å bli enig med meg selv om hvordan jeg skulle takle livet. Noe er det ingenting å gjøre noe med, og aksept tar like lang tid. Ja, kanskje lenger. Jeg fant etterhvert ut at det var, for meg, ganske greit å komme videre. Jeg hoppa inn og ut av arbeidslivet og det resulterer i at jeg har aldri klart å spar opp egenkapital til bolig. Det er i grunnen helt greit, for jeg har ingen favorittplass der jeg MÅ bo. Tromsø er byen min, og det skal noe helt spesielt til for at jeg reiser herfra. Så er ingenting hugd i stein … Jeg har i dag kommunal bolig som jeg leier av Tromsø kommune. Å leie er dyrt i denne byen, så når jeg fikk tilbudet … etter å ha søkt og ventet, var det helt greit for meg å ta i mot. Tilrettelagt bolig med trappefri adkomst, parkering i garasje og nydelig utsikt.
Jeg har bil fra nav, parkeringstillatelse for funksjonshindret, el rullestol, ledsagerbevis for ledsager, litt sånn småtteri i heimen som letter oppgavene for meg og jeg er i full jobb. Det som setter meg ut, er når mennesker stiller spørsmålstegn hvorfor jeg har alt dette, når jeg kan fyke rundt på turer både høyt og lavt. Da blir livet en soldag med snøstorm. Jeg leste et innlegg av Friluftsheidi som parkerte sykkelen sin utenfor barnehagen og fikk spørsmål Hvorfor står det en rullestol her? Ja det reagerte jeg på. Det er så innmari slitsomt å måtte forklare og rettferdig gjøre hjelpemidler. Om noe ønsker å få alt dette jeg har, er det så greit så. Bare kom å hent, døra står åpen. Husk at med dette, følger min MS.
Jeg vet at dette aldri kommer til å endre seg. Jeg må bare legge det til side, være stolt av og gled meg over det jeg får til. Og klarer jeg, skal jeg jobbe til legen sier at jeg ganske enkelt er blitt for gammel til å kjøre buss.
Jeg håper jeg kan være til inspirasjon for andre som kjenner på motstand og tviler. Det eneste jeg vet er at lar jeg være å prøve, stopper det opp for meg. Ingen kan ta fra meg pågangsmotet mitt.
Takk for at følger meg.
