Sov litt lenge i dag, har fri og skal bare noen ærender i byen på dagen. Skal ut å spise med en venninne i kveld og gleder meg til det. Frokosten inntas som vanlig, med en vidunderlig utsikt møt sørspissen av øya, fjellene som er kledd i et lett snødryss som kom i natt, innseilinga til Tromsø, blå himmel men noen lette skyer hengen som dekor og tenker på at jeg er heldig som har tid til å nyte dette akkurat her og nå. For, i det store bildet er det her og nå jeg lever, og her og nå kommer aldri igjen.
Jeg er hellig overbevist om at jeg har en høyere makt som passer på meg. Jeg er ufør, jobber 100% og litt til, har en engel av en sønn som bærer meg på gullstol om jeg ønsker det (joda, du gjør det Kristian), mamman min som alltid er der om jeg trenger henne, en doktor som (dessverre) svarer neste uansett tid på døgnet og bestemt mener jeg er sjefen i eget liv, jeg har hjelpemidler som gjør dagen lettere, jeg får stort sett den bistand jeg trenger fra NAV (har lært meg språket) og venner som gull verd. Om jeg vant en fantasillion penger ville alt være akkurat som det er her og nå. Familie, jobb, venner osv … joda, alt blir lettere … som også kan være et problem … så, jeg takker min høyere makt som viser meg at jeg kan glede meg over … akkurat her og nå.
Å se tilbake er noen ganger dumt, det er frem vi går … så kommer det et men. Jeg måtte fundere litt på hvordan livet har oppført seg for min del. Spørsmål er; dersom jeg kunne gjort noe annerledes, ville jeg det? hmmmm … la meg tenke; nei. Mitt liv har gitt denne verden meg slik jeg er i dag. Noen er sikkert uening med meg akkurat på det med å gjøre ting annerledes, men altså det er deres problem. Nuvel, det var egentlig dette med utsikt jeg startet denne tankerekken med. Jeg har trygdebolig, ja eller tilrettelagt bolig gjennom kommunen som det så fint heter. Det er min andre trygdebolig, og den første hadde jeg i Kristiansand. Jeg var litt bekymret når jeg flyttet ut derfra for den utsikten jeg hadde der var aldeles vidunderlig. Se her;
Jeg sov på verandaen, selv om den var liten. Å være ute er jo noe jeg elsker så kortreiste opplevelser … det må vel være perfekt. Jeg var nær vannet, koste meg ute og med alt dette rundt meg skulle en tru jeg hadde det bra … det var når jeg passerte polarsirkelen på tur til Alta og ny jobb, at jeg forstod hva jeg har leita etter. Skuldrene sank på plass og jeg kjente at jeg var kommet hjem. Her i Tromsø eller Tromsdalen for å være korrekt, har jeg funnet ro og fred. Når det er sakt; jeg kan finne på å flytte på meg igjen. Om så for en kort periode. Som buss sjåfør eller turbil sjåfør, kan det være at jeg drar andre stede i landet for å jobbe. Så er det godt å ha mitt lille krypinn å komme hjem til etter turer. Så får Tide(n) vise hva det blir til.
Flyttet til dette …og på tross av at jeg måtte forlate gode venner i Kristiansand kjenner jeg at dette var rett vei for meg.
Utsikten er upåklagelig, nordlys fra veranda og SE den 👆🏻verandaen … jepp, det blir netter ute 🥳
Nå skal denne damen flytte kroppen inn i turtøy for jeg har en dame som forsiktig forsøker å fortelle meg at hun vil ut på tur. Det blir det tur 🐾🥾
… vi hørs …
Ha en riktig fin dag ❤️
Tusen takk for at du kikker innom bloggen min. Liker du deg her og tror andre kan være interessert, setter jeg pris på om du deler 😌 Du finner link til blogginnleggene og film snutter jeg tar på turene her: Facebook og Instagram