Du vet … ja eller jeg tror du vet at å snakke om problemene er alltid en god løsning. Jeg kan oppleve fortrolige samtaler som vanskelig. Jeg lurer på om jeg skal fortelle alt eller bare litt, og viktigste av alt ærlighet. Hvorfor er det så vanskelig?
Dersom jeg nå bretter ut det jeg kjenner er godt for meg å si, vil du tåle det? Kan jeg bli møtt i mine følelser, eller vil det komplisere det hele. Det behøver på ingen måte å gjelde par, det kan like gjerne være samtalen mellom familie eller venner.

Det som for meg er det viktigste er ærlighet, altså det jeg mener og kan står for til enhver tid. Da kan det bli problematisk å bare fortelle noe, deler av, for da må jeg skjule noe. Hvorfor jeg bare forteller litt… tja, muligens min oppfatning av hva du «tåler». Så kan det være at jeg frarøver deg tilliten, med at jeg tror det her blir vanskelig for deg. Eller er jeg bare usikker på om det interesserer deg … misbruker jeg din tid?
Jeg kan fort blir litt «hekta» på meg selv, og alt for mange ganger repetere min iver, glede eller mitt mismot, da lurer du sikkert på hvorfor jeg lar være å gjøre endring. Tja, kjenner at noen tema er jeg direkte konfliktsky i forhold til, jeg er pissredd for skuffe. Hvordan treffer dette problemet deg, hva gjør det med deg? Jeg vet det vil påvirke deg, og mye mulig derfor styrer jeg unna og tar en annen vei. Jeg vil bare at alle skal ha det bra, da lar jeg være å stå opp for meg selv og lar det skure å gå. Når jeg endelig tar tak er min bekymring og uro blitt et problem … for meg og enda større blir det så lenge jeg unngår å gjøre noe med det.

Gode venner kan man snakke med alt om … ja eller kan jeg det?

Å bli møtt i sine følelser er også en kunst. Jeg har opplevd å fortelle noe, det nikkes gjenkjennende … og så kommer der noe mye «verre» på en måte. Jeg lurer da på, hørte du meg. Når jeg åpner meg er det fordi jeg har tillit til at du vil meg godt. Å bli satt litt «under eller bak» er trasig. Så ender det med at vi jobber litt med dine vansker, ser litt på din problematikk. Det er jeg også helt åpen for … men må vi ta det akkurat nå?

En annen sak jeg forsøker å styre unna er å gi råd. Jeg trenger å bli hørt og gjerne konfrontert i mine meninger og oppfatninger … men råd … kanskje er forslag til endring bedre. Så opplever jeg at menneskene som spør, slik at jeg må tenke og forsøke se løsninger er utrolig god folk å snakke med. Jeg takker alltid for hjelpen og vet at jeg har gjort mesteparten selv, men vet du … uten deg ville jeg trolig lett eller løsningen ennå. Jeg spør min av og til samtalepartner om det er ok at jeg forteller hva som har virket for meg. Da står du plutselig overfor en løsning du kan modifisere, kopiere eller forkaste. Et valg …

Har en venninne som av til tar … inviterer til en seriøs prat med sin mann, som er amerikansk … når hun sier “we have to talk” … da blir det plutselig rydding i garasjen har jeg forstått, og det med døra igjen. Det er nå i min veden konflikt sky så det monner. Hva er greia med å unngå en “vanskelig” samtale. Jeg tror kanskje det er noe av oss ( tenker da på undertegnede) oppfatter motstand som kritikk, altså et angrep på meg. Jeg blir skrekkelig såra og vonbroten når det kommer negative og kanskje direkte ubehagelige tilbakemeldinger. Jeg tar det altså så rett i maven uten å smake eller svelge og det er mektig slitsomt. Når intensjonen for meg er å få feks venneforhold, kjæreste, søsken eller kanskje arbeidsforholdet til virke bedre også for meg, med at jeg utrykker hva jeg opplever som vanskelig for meg … og det da blir “sabla” ned (igjen min oppfattelse av situasjonen), er det vanskelig å ta tak i situasjonen igjen. Har sakt det før og skal gjenta det til det kjedsommelige … jeg vil bare at alle skal ha det bra. 

Konklusjonen på denne tiraden her må vel bli noe slik som:

Jeg tar ansvar for det jeg sier, så må mottaker ta ansvar for det som høres. Og er det tvil: spør. JA, det må også jeg gjøre i motsatt fall. 

Ja, det høres faktisk ut som en plan.

 

Jeg hiver inn noen bilder som er tatt i løpet av dagen. Her er hva Honningsvåg har bydd på av vær … 

Deilig start på dagen med sol og nesten vindstille.

 

Når hurtigruta la til kai var det mer vinter igjen … ja vi bor nordpå ja.

 

Etter jobben tok jeg en kjøretur og fant noen bilder slengt etter veien …

 

 

 

 

 

Til kvelden så lysner det … ja i alle fall i ca 5 min 🤭

Og til slutt … en skikkelig surpump

 

Om du skulle ha et tips, god løsning eller bare kjenner litt så samme måten som meg, er det koselig om du legger igjen en kommentar 🦉

Ha en fredelig søndag kveld og god natt ❤️

… vi hørs …

 

Tusen takk for at du kikker innom bloggen min. Liker du deg her og tror andre kan være interessert, setter jeg pris på om du deler 😌 Du finner link til blogginnleggene og film snutter jeg tar på turene her: Facebook og  Instagram